Login

Pinot Noir

PINOT NOIR – den vanskelige druen?

Man får av og til inntrykk av at druetypen Pinot Noir og de lyserøde vinene som lages på den, kun er forbeholdt ekspertene. Terroir, stedegenhet, jordsmonn og mineraler er ord som ofte brukes for å beskrive vinene, og du blir like klok. Andre hevder at du ikke kan anerkjenne Pinot Noir uten å ha rett kompetanse, kunnskap eller sensorisk talent. Det hjelper heller ikke at verdens dyreste viner lages på druen. Veien til underdanighet kan bli kort når du møter Pinot Noir.

En italiensk vinmaker som med unntak av Pinot Noir utelukkende bryr seg om hvitvin, siteres på Vinforum.no:

”For meg er Pinot Noir egentlig en hvitvinsdrue. Den har teksturen og kvalitetene til en hvitvin, det er bare fargen som er rød.”

 Ja, kanskje du heller skal tenke at Pinot Noir er som en kraftig hvitvin og ikke en lett rødvin. For hvis du forventer at rødvin skal være sødmefull, kraftig, mørk og tung, vil du bli skuffet. Men forventer du i stedet en kraftig hvitvin med tydelig friskhet, mange og delikate aromaer og en lett snerp, vil du kanskje bli imponert.

Vinens farge kommer fra drueskallet. Pinot Noir har blant verdens tynneste skall og derfor gir den naturlig lys farge til vinen. Skallet er druenes beskyttende hud og den reagerer som vår hud på sollys. Mye sol gjør drueskallet tykkere og derfor kan Pinot Noir også bli relativt mørk.

Faktisk sitter det meste av aromaer og tannin i skallet, og det forklarer hvorfor Pinot Noir som regel snerper relativt lite og ikke er veldig aromatisk. Men på samme måte som fargen mørkner, vil mer sollys potensielt gi vinen mer tannin og andre aromaer.

Hadde årgangen mye eller lite solskinn? Ble druene høstet tidlig eller sent? Var de dekket av blader eller var bladene fjernet på planten så sollyset slapp igjennom? Vokste druene et sted med lange dager som på New Zealand eller hadde de kortere dager, som i Burgund? Svarene spiller inn på hvor mye sol druene får, hvor tykt skallet blir og dermed hvor mye farge vinen kan få.

For det er opp til vinmakeren å bestemme hvor mye farge og smak vinen skal ha. Samme drue kan gi alt fra lys rosévin til mørk rødvin. Høy gjæringstemperatur eller kraftig ekstraksjon gir mer farge, snerp og andre aromaer enn varsommere behandling. Enzymer kan tilsettes for å trekke ut mye farge og lite tannin. Fatlagring kan fjerne blåtoner og danne nye aromaer.

Tre nyanser av Pinot Noir

Fargen betyr ingenting så lenge vinen smaker godt. Men den gir noen forventninger.

En lys Pinot Noir kan komme fra et kjølig eller relativt kjølig klima med moderat sollys. Den kan ha blitt gjæret på lav temperatur, fått en forsiktig omrøring med skall, ikke vært tilsatt enzymer, blitt skånsomt presset, og hatt relativt kort opphold på nye fat. Den smaker antakeligvis mest av røde bær og blomster og snerper lite. Men den kan også være mager, snerpende og smake mest av fruktkart om druene ikke var skikkelig modne.

En middels dyp Pinot Noir kan komme fra en årgang eller voksested med mye lys, for eksempel New Zealand, men der vinen har blitt gjæret på relativt lav temperatur, fått skånsom omrøring med skall, og blitt presset forsiktig. Den kan snerpe lite, men smaker gjerne mer av solmodne bær enn den lyse. Eventuelt kan druene ha fått mindre sol, slik som i Burgund, men gjæringen har foregått på høyere temperatur, skallomrøringen har vært kraftigere og pressingen litt hardere. Vinen kan da snerpe mer og kanskje ha mer innslag av grønne urter.

En mørk Pinot Noir er sjelden siden druen i utgangspunktet har så tynt skall. Et varmt og solrikt klima kombinert med høye gjæringstemperaturer, mye omrøring og herjing med skall og gjærende vin, samt hard pressing gir de mørkeste. Som regel vil også det føre med seg mye sevjeaktig aroma og stramme tanniner så vinen ikke blir spesielt delikat. Tilsatte enzymer som trekker ut farge kan også bidra til mørk vin, men med mindre snerp.

Pinot Noir fra hele verden

Pinot Noir kommer fra Burgund men i dag har stadig flere områder rundt om i verden suksess med druetypen. Det er ikke lenger så lett å smake hvor en Pinot Noir kommer fra. Forskjellene kan være større innenfor hver region enn mellom dem.

Oregon

Oregon er kanskje den mest spennende vinproduserende staten i USA og kjøligere enn California, nabostaten i sør. Vinhistorien går bare 40 år tilbake, men utviklingen har vært rivende. I dag lager over 450 produsenter vin, mange av dem etter økologiske eller biodynamiske prinsipper. Pinot Noir er viktigst og den dyrkes i moderate temperaturer og med nok nedbør så man slipper å vanne. Viner fra det marine jordsmonnet i underregionen Willamette Valley blir ofte fruktige, mens i den vulkanske jorda får de flere nyanser og andre aromaer.

California

De beste områdene for Pinot Noir i California finner vi i Sonoma Coast og Anderson Valley. Dette er områder med betydelig innslag av kjølig havluft som bevarer frukten og friskheten man er avhengig av i Pinot Noir-vin. Her regjerer mindre produsenter som lager Pinot Noir i en helt annen stil enn produsentene i områder som Napa, Sonoma Valley osv.

New Zealand

Pinot Noir er den viktigste rødvinsdruen på New Zealand. Marlborough har lange dager og mye sol på grunn av den sørlige beliggenheten. Havet rundt svaler slik at det ikke blir for varmt. Vinene blir ofte mer aromatiske enn de fra Burgund, med tydelig bæraktig og litt dropsaktig aroma. De er saftige med bløt tannin og god friskhet. New Zealand og Oregon har begge kort vinhistorie, små forhold, ambisiøse produsenter og viner som likner hverandre.

Tyskland

Pinot Noir eller Spätburgunder som den også kalles, konkurrerer nå med all annen god Pinot Noir fra hele verden. For noen år siden var vinene derimot preget av en solid dose ny eik og skrinn, mager fruktighet fra umodne druer. Men en ny generasjon bønder og vinmakere med utdanning og et globalt kontaktnett begynner å ta over. De har bedret kvaliteten både på vinmarkene og i kjelleren. Et varmere klima de siste årene bidrar også til fullmodne, tyske Pinot Noir-druer som gir saftig og livlig rødvin. Pfalz og Baden er gode regioner.

Champagne

Pinot Noir er også en av de tre tillatte druesortene i Champagne sammen med Pinot Meunier og Chardonnay. Står det ikke «blanc de blancs» på etiketten kan man gå ut fra at vinen er laget av en relativt stor andel Pinot Noir. I Champagne bidrar en blå drue som Pinot Noir med fylde, aroma og syrlighet.

Pinot Noir fra Burgund

Ikke noe sted i verden produseres Pinot Noir - ja, man kunne være fristet til å si vin overhodet - med tilnærmet samme sensoriske egenskaper og kvaliteter som i Burgunds ulike jordsmonn. Pinot Noir oppfører seg i Burgund som en utpreget terroirdrevet vin, en vin med markant adresse. Oppfatningen er denne: Det produseres Volnay, Chambolle-Musigny, Vosne-Romanée osv., ikke Pinot Noir.

Vin med adresse 

Pinot Noir danner basis for det aller meste av det som produseres av røde viner fra Burgund. Passtoutgrain (miks av Pinot Noir og Gamay) står for den resterende lille andelen. I motsetning til Chardonnay, som dyrkes over hele kloden, og som beholder en del felles karaktertrekk, er Pinot Noir globalt sett langt mindre beplantet og dessuten svært uensartet mht til resultater. Det skyldes at druen er notorisk beryktet for å være vanskelig å jobbe med. Ikke noe sted i verden produseres Pinot Noir med tilnærmet samme sensoriske egenskaper og kvaliteter som i Burgunds ulike jordsmonn.

I motsetning til hvite sentralburgundere, som i grove trekk produseres i Côte de Beaune (unntak finnes), dyrkes røde sentralburgundere både i Côte de Beaune og Côte de Nuits. Erfaringen viser at den sensoriske forskjellen mellom Côte de Beaune og Côte de Nuits er mindre klar og tydelig enn hva litteraturen gjerne vil ha oss til å tro.

Hva skiller Côte de Beaune og Côte de Nuits?

I grove trekk er Pinot Noir fra Côte de Beaune fruktigere, mer markant rødfruktpreget, lettere og mer delikat. Fruktkarakteren er lys bærpreget og transparent, aromatisk sett går den ofte i retning av (røde) rips, moreller, bringebær eller jordbær.

Pinot Noir fra Côte de Nuits har oftest en mørkere og mer eksotisk og krydret (orientalsk) bærfrukt og er strukturelt sett gjerne en rikere vintype enn hva tilfellet er med en Côte de Beaune. Munnfølelsen er tyngre, glattere og mer ekstraktpreget, vinstilen oppfattes i alminnelighet som rikere og tettere. Tanninstrukturen er mer markant, men det oppleves ikke nødvendigvis slik fordi tanninene oftest er pakket inn i et tettere og bløtere hylster.

Mange opplever Pinot Noir fra Côte de Nuits som mer konsentrert enn fra Côte de Beaune. Det er imidlertid ikke et berettiget synspunkt, det dreier seg snarere om to ulike manifestasjoner av Pinot Noir fra forskjellige vekstområder. I virkelighetens verden klapper imidlertid ofte fornuftens kategorier sammen. Det sensoriske skillet mellom Côte de Beaune og Côte de Nuits er mindre klart enn først antatt. Visse kommuner (og vinmarker) i Côte de Beaune og Côte de Nuits har til dels sammenfallende sensoriske egenskaper (for eksempel Volnay og Chambolle-Musigny). Også produksjonsspor og stil i en vin tilsidesetter signalene fra en vins mikroklima, det er lett og bomme på de to sentrale områdene.

For de røde burgundernes del strekker dyrkingsområdet seg fra Marsannay i nord i Côte de Nuits; de første vinmarkene dukker opp rett utenfor forstedene til Dijon, til Santenay, kasinobyen i den helt sydlige delen av Côte de Beaune. Mellom disse geografiske ytterpunktene, langs en utseendemessig lite oppsiktsvekkende åsrygg – Côte d’Or – er Pinot Noir budbringer for regionens utallige og forskjellige jordsmonn. I det minste er det slik mange burgunderprodusenter ”forstår” Pinot Noir og sin egen rolle i forhold til det å skape en burgunder. To budbringere ute i samme ærend altså: Pinot Noir og produsenten bidrar hver på sin måte til å gi stemme og stil til burgundere.

Årganger i Burgund

Siden det snakkes mye om de variable årgangene i Burgund, tar vi med en oversikt fra Vinforum der Per Mæleng beskriver burgunder-årganger ut fra sin erfaring. Vi tar med årgangene fra og med den fantastiske 2005. Men det er verdt å understreke det faktum med dagens kunnskaper og teknologi at «det ikke finnes gode og dårlige årganger – bare gode og dårlige viner».

2005

Jeg mener 2005 er den sterkeste årgangen i Burgund siden 1959. Mange holder en knapp på 1978, men mine beste 59’ere har vært bedre enn mine beste 78’ere, så jeg vurderer det dit hen at 2005 er den sterkeste årgangen siden 1959. I dag ser markedet ut til å tro at burgundere skal ha en ekstrovert og frisk bæraktig karakter, og at vinene skal være sjarmerende og gode å drikke fra dag én. 2005 er absolutt ikke laget over den lesten. Den lange og varme sommeren gav vinene en fruktkonsentrasjon og en struktur som sjelden ses i Burgund. Druene var perfekte på alle måter. Vinene lukket seg raskt, og i dag er de så godt som utilnærmelige, og slik vil de nok se ut i svært lang tid fremover. De vil ikke bli friskfruktaktige i stilen og de vil alltid ha en konsentrert og sterk midje og en tannisk struktur, men de vil bli uforlignelig dype og sterke og de vil leve evig. Jeg smaker en og annen 2005’er i blant for å se årgangen litt i kortene, og hver gang slår det meg at de sterkeste vinene i årgangen vil trenge minst 30 i kjelleren. Det er mye for en burgunder, og jeg er langt fra sikker på at jeg får del i den moroa. Alle de gode produsentene har laget fremragende viner, det er bare å telle ned.  

2006

Variabel årgang i kvalitet med en del stilkete, undermodne og tanniske karaktertrekk, kanskje særlig fremtredende i Côte de Beaune. Årgangen har et litt ufortjent dårlig rykte, det er ikke bare enkelt å skulle etterfølge 2005. Jeg har ingen problemer med faste burgundere så lenge fruktbasen er god og robust. Årgangen er adskillig sterkere i Côte de Nuits, og jeg har nylig hatt to strålende gode flasker fra Nuits St.-George, Nuits St.-George Chaignots Mugneret-Gibourg og Nuits St.-George Cailles Chevillon. L. Boillot har laget suverene 2006’ere.

2007

Årgangen er en typisk klassisk burgundmellomårgang som bør drikkes tidlig. De minnet meg tidlig om de lett tilgjengelige vinene fra 2000, men i ettertid ser jeg at 2007 har utviklet seg raskere og på en mindre tiltalende måte enn 2000. Det vil være lite å glede seg over i 2007 fremover, det er i bare å drikke opp flaskene.

2008

Nok en typisk burgundmellomårgang, men adskillig hvassere i kvalitet enn 2007. Dette skulle vise seg å bli en årgang av jojosorten med svært varierende og raskt skifte vær gjennom store deler av vekstsesongen, og tilfeldighetene spilte inn mht hvem som ble rammet av hagl og regnbyger og annen elendighet grunnet været. Vitikulturen var også avgjørende og de mest arbeidsomme ble som vanlig belønnet. Chevillon, B. Clair, Serafin, L. Boillot, Rousseau, Perrot-Minot og Bachelet laget for eksempel flotte viner i denne ellers krevende årgangen. Årgangen er etter min erfaring sterkere i Côte de Nuits enn i Côte de Beaune.

2009

Årgangen blir betraktet som en stor årgang, og det er ingen grunn til å imøtegå det synet. Det som kan diskuteres er hva slags stor årgang 2009 vil vise seg å være. Det typiske og fine med 2009 er den ekstroverte, overdådige frukten, den kremete teksturen og den modne tanninstrukturen. 2009’erne vil aldri bli presise viner som reflekterer sine respektive jordsmonn særlig fremragende. Til gjengjeld vil de levere mye drikkeglede, og de vil rekruttere nye ansikter til Burgund. Jeg tror de beste 2009’erne vil komme til å lagre ekstremt godt, og de vil i så henseende konkurrere med den påfølgende 2010-årgangen. 2009 er på ingen måte en undervurdert årgang, men jeg tror likevel mange undervurderer lagringskapasiteten til vinene. Jeg har også en mistanke om at vinene vil klarne, og jeg ser ikke bort fra at de vil være i stand til å formidle sitt lokale voksested på en god måte samtidig som de beholder sin sjarmerende ekstroverte karakter. Så godt som alle de pålitelige kildene til gode burgundere leverer varene i 2009.

2010

Årgangen vurderes allment som stor og jeg deler langt på vei den vurderingen. Akkurat hvor stor 2010 er eller vil bli, er jeg imidlertid litt mer usikker på. Vinene skal ha for at de er presise og konsentrerte takket være en liten avling. Vekstsesongen var imidlertid ikke spesiell varm med unntak av i kortere perioder, og det er et spørsmål om hvor dyp og robust fruktbasen er i 2010. Jeg hadde regnet med at vinene ville lukke nokså tidlig, og selv om enkelte viner delvis har stengt døra, er det mye vin som drikker bemerkelsesverdig godt allerede. Storheten til 2010 ble først anerkjent etter at produsentene hadde begynt å smake på vinene, for det var lite i vekstsesongen som tilsa at kvaliteten skulle bli fremragende. 2005 for sin del ble anerkjent som stor allerede før druene var i hus. Det skal bli interessant å følge 2010 inn i neste tiår. Årgangen vil sikkert levere presis frukt og aromatisk klarhet, så får vi etter hvert som om det er dybde nok i årgangen til at 2010 virkelig skal regnes som en stor årgang. Så godt som alle de pålitelige kildene til gode burgundere leverer kvalitet i 2010.

2011

Da jeg smakte årgangen og vinene fra fat fant jeg ikke noe sjenerende grønt i dem. I dag er vinene absolutt på den grønne siden det undermodne og de fortsetter å utvikle seg denne lite tiltalende retningen. En del viner har allerede utviklet karakteren og stilen til den underlige 2004-årgangen. Det har skjedd på bemerkelsesverdig kort tid. Folk har litt forskjellig terskel når det gjelder undermoden frukt i burgundere. Dersom man sitter med mengder 2011 i kjelleren, kan det være lurt å smake for å gjøre seg opp en oppfatning om man liker stilen og uttrykket i vinene. Årgangen er klart sterkest i Côte de Beaune. 

2012

Årgangen var meget utfordrende i vinmarkene, og i ettertid er det nokså utrolig at resultatet har blitt så bra som det tross alt har blitt. Årgangen er liten, i snitt ligger reduksjonen for hele Burgund på 40 % som vanlig, og den er derfor også dyr. 2012 blir ikke vurdert på nivå med den store 2010-årgangen, men den er like fullt en meget imponerende årgang. Vinene er presise, robuste, konsentrerte og tanninkvaliteten er god om nokså fast. For tredje året på rad ble deler av Côte de Beaune herjet av hagl, som bidro til å redusere avlingene så vel som kvaliteten her hos produsenter i de mest utsatte landsbyene og vinmarkene. Jeg smakte nylig 2012 meget bredt, og fikk mer enn bekreftet det positive inntrykket fra fat i desember 2014. Vinene hadde lagt på seg og jeg syntes også de var blitt mer presise og klare. Jeg mener årgangen er klart bedre enn det man først trodde, og jeg er langt fra sikkert på 2010 vil vise seg som overlegent mye bedre enn 2012 etter 10 år i kjelleren. Årgangen er bedre i Côte de Nuits enn i Côte de Beaune.

2013

Denne årgangsvurderingen er basert på smaking fra fat i november og desember 2014. Forventningene var moderate, noe som ikke viste seg å slå til. De beste vinene er presise og reflekterer sitt voksested på en eksemplarisk måte. De er i tillegg syrlige og friske, de har høy fruktkonsentrasjon med markant sødme i midtpartiet og de har flott og moden tanninstruktur. Jeg smakte et stort antall slike viner under de to oppholdene i Burgund. De beste vinene fra 2013, og det er plenty av dem, tåler sammenligning i stil og kvalitet med den meget gode 2010-årgangen. I Côte de Beaune skapte hagl problemer, nær sagt som vanlig. Det kan se ut til at Aloxe-Corton, og da særlig Corton, har gjort det best i Côte de Beaune, og her er kvaliteten på nivå med Côte de Nuits. Generelt sett er det ingen tvil om at Côte de Nuits har gjort det hvassere enn Côte de Beaune. I 2013 har plukketidspunktet hatt stor betydning for kvaliteten på vinene. De som har laget best vin plukket tidlig i oktober, noen senere. Vi må tilbake til 1984 for å finne et så sent plukketidspunkt. De 100 dagene ble i mange tilfeller til 115-120 dager, og det er nok her at mye av forklaringen på den høye kvaliteten er å finne. Ikke bare hadde frukten rukket å bli moden, men tanninmodningen var også fremragende.

Til mat

Pinot Noir passer til alt fra potet til kinamat. Friskheten, den moderate snerpen, og tydelige, men ikke dominerende aromaer, gjør Pinot Noir egnet til mye forskjellig mat. Klassikerne er andebryst, reinsdyr, boeuf bourguignon og entrecôte. Men mer utfordrende og umamirik mat, som for eksempel kinesiske retter med soyasaus, hoi sin-saus eller krydrete spareribs, er også gode med Pinot Noir. Lagrede, faste oster som parmesan, comté, gruyère eller vellagret gouda smaker også mye umami. De leskende og friske vinene er også egnet til all slags fete sauser. Prøv også Pinot Noir til stekt torsk eller annen hvit fisk med for eksempel bacon og ertepuré.

Kilder:        Vinforum

                  Vinmonopolet

                  Christopher Moestue

 

VINER TESTET

Opawa Pinot Noir 2013

Restsukker 2.0 g/l, total syre 5,20 g/l, alkohol 13,50 %

Druer: Pinot Noir 100 %  Region: Marlborough

Produsent: Opawa Wines - http://www.opawawine.com

Pris: 185,-

 

Manuel Olivier Hautes Côtes de Nuits Pinot Noir 2011

Sukker: 0,10 g/l Syre: 3,20 g/l Alkohol: 12,50%

Druer: Pinot Noir 100 %

Produsent: Domaine Manuel Olivier - http://http://www.vindebourgogne-manuel-olivier.com

Pris: 198,-

 

Cono Sur Ocio Pinot Noir 2012

Sukker: 2,20 g/l Syre: 6,20 g/l Alkohol: 14,50%

Druer: Pinot Noir 100 %  Appellasjon: Valle de Casablanca

Produsent: Vina Cono Sur - http://www.calabionda.it/eng/index.php

Vinifikasjon: Jordsmonnet er sandholdig med innslag av leire og granitt. Klimaet er snilt med kalde netter og tåke om morgenen. 12 mnd på fat og 2 mnd I ståltanker.

Pris: 419,-

 

Felton Road Bannockburn Pinot Noir 2013

Restsukker 2,00 g/l; total syre 5,10 Alkohol: 14,50%

Druer: 100% Pinot Noir

Produsent: Felton Road - http://www.feltonroad.com 

Pris: 399,90

 

J. Christopher Dundee Hills Pinot Noir 2011

Restsukker 0,2 g/l total syre 6,10 g/l Alkohol 13,00%

Druer: Pinot Noir 100 %  Region: Oregon

Produsent: Loosen Christopher Wines - http://www.jchristopherwines.com/

Pris: 339,-

 

Hirsch Pinot Noir East Ridge 2012

Restsukker 0,20 g/l total syre 5,90 g/l Alkohol: 13,00%

Druer: 100% Pinot Noir

Produsent: Hirsch Vineyards - http://www.hirschvineyards.com/

Pris: 569,90 

                      

Rion Nuits-St-Georges 1er Cru Clos Saint-Marc 2007

2008: Restsukker 2,00 g/l total syre 3,80 g/l Alkohol: 13,00 %

Druer: 100% Pinot Noir

Produsent: Domaine Michele & Patrice Rion - http://www.patricerion.com/

Pris: 600,-

 

Bouchard Pere & Fils La Romanée Grand Crú 1997

Restsukker -  total syre –  Alkohol 13,50%

Druer: 100% Pinot Noir

Produsent: Bouchard Pére & Fils - http://http://www.bouchard-pereetfils.com

Pris: 1560,-

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 





 

2015-11-16 21:13:43